Hopp til innhold

Roger Casement

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Roger Casement
Født1. sep. 1864[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sandycove
Sandymount[5]
Død3. aug. 1916[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (51 år)
Pentonville fengsel[5]
BeskjeftigelseDiplomat, skribent, lyriker, politiker, konsul, revolusjonær Rediger på Wikidata
Utdannet vedBallymena Academy
FarRoger Casement[7]
MorAnne Jephson[7]
SøskenTom Casement
PartiIrish Volunteers
NasjonalitetIrland
Det forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtGlasnevin gravlund (1965–)
UtmerkelserFølgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Roger Casement på Commons
Roger Casement, ca 1910

Roger David Casement (irsk Ruairí Mac Easmainn; født i Sandycove i 1. september 1864 i Dublin, henrettet 3. august 1916 i London) var en irsk nasjonalist og poet. Han var av yrke britisk diplomat, og hadde blitt kjent for sine aktiviteter rettet mot overgrep i kolonisystemet i Afrika og Peru. I forbindelse med påskeopprøret i 1916 forhandlet han med Tyskland om kjøp av våpen til opprørerne, og han ble henrettet for sin rolle i dette.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Casement ble født i Dublin. Hans far, Roger Casement, var protestant og kaptein i 3rd Dragoon Guard; han drev etter sin militære karriere et rederi i Belfast som ble rammet av konkurs. Moren, Anne Jephson, var katolikk og fikk sønnen døpt katolsk i hemmelighet. Hun døde da han var ni år gammel. Da han var tretten døde også faren uten å etterlate seg en penny. Unge Roger ble sendt til sin fars protestantiske slekt i Ulster.

I Afrika

[rediger | rediger kilde]

Casement reiste for første gang til Afrika i 1883, nitten år gammel. Han jobbet i Kongofristaten for flere selskaper, og for Leopold II av Belgias Association Internationale Africaine. Under oppholdet i Konge møtte han oppdageren Henry Morton Stanley under hjelpekspedisjonen for Emir Pasha. Han ble også kjent med den unge Joseph Conrad, som kom dit som sjømann, før han publiserte sin novelle Heart of Darkness som omhandler landet.

I 1892 reiste han til Nigeria, hvor han jobbet ved Colonial Office. I 1895 ble han så konsul i Lourenço Marques.

Innen 1900 var han tilbake i Matadi i Kongo, hvor han grunnla det første britiske konsulatet i landet. I sine henvendelser til britisk UD fordømte han mishandlingen av de innfødte og de katastrofale konsekvensene av bruken av tvangsarbeidere. I 1903 vedtok House of Commons en resolusjon om Kongo, som gav Casement i oppdrag å granske forholdene nærmere. Under denne granskingen samarbeidet han blant annet med den færøyske misjonæren Daniel J. Danielsen.[8] Resultatet ble den berømte Kongorapporten (Casement report).

Rapporten kom ut i 1904 etter at det hadde blitt gjort forsøk på å få den britiske regjeringen til å hemmeligstemple den. Den utløste en stor skandale. Kort tid før rapporten ble publisert møtte han journalisten E.D. Morel, som var opptatt av temaet. De to ble nære venner, og ettersom Casement ikke selv kunne delta i en offentlig kampanje på grunn av sin stilling i diplomatiet overtalte han Morel til å stifte Congo Reform Association.

I 1905 ble han påskjønnet med utnevnelse til følgesvenn av Order of St Michael and St George, og i 1911 ble han utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått ridder for sitt arbeid.

Sør-Amerika

[rediger | rediger kilde]
Casement og putumayoindianere

I 1906 ble Casement sendt til Santos i Brasil, der han blant annet arbeidet for Putomayo-indianerne i Peru på samme måte som han hadde jobbet for kongoleserne.

Tilbake i Irland

[rediger | rediger kilde]

I 1912 sluttet Casement i koloniadministrasjonen. Året etter ble han medlem av den nystiftede organisasjonen Irish Volunteers, og han ble en nær venn av dens øverstkommanderende, Eoin MacNeill.

Da første verdenskrig brøt ut prøvde han å bruke sine diplomatiske evner til å sikre tysk støtte til den irske uavhengighetskampen, ut fra tanken om at Storbritannias fiende var Irlands venn. For å komme til Tyskland måtte han reise via USA, og mens han var der forsøkte han å få irsk-amerikanerne i Clan na Gael til å finansiere ekspedisjonen. Mange av medlemmene der stolte ikke på ham, spesielt fordi han ikke var medlem av Irish Republican Brotherhood (IRB). Mange mente han var for moderat i sine synspunkter. På vei til Tyskland reiste Casement også via Norge og bodde en periode på Grand hotell i Oslo, med sin norske elsker, sjømannen Eivind Adler Christensen fra Moss.[9]

Minneplakett i Riederau ved Ammersee i Bayern; Casement bodde her sommeren 1915.

Casement laget et utkast til en traktat mellom Tyskland og de irske opprørerne, hvor Tyskland skulle støtte et uavhengig Irland. Det meste av tiden i Tyskland ble brukt i krigsfangeleire, hvor han forsøkte å rekruttere irske fanger til opprøret. Dette lyktes ikke, først og fremst fordi fangene hadde latt seg verve til British Army frivillig, og planen ble oppgitt etter at mye tid og penger hadde blitt brukt på den. Tyskerne var skeptiske til Casement, men var samtidig klar over at et vellykket opprør i Irland kunne tjene deres sak, ettersom store britiske styrker kunne bli bundet opp der. De tilbød ham 20 000 rifler, ti maskingevær og ammunisjon til disse våpnene. Dette var bare en brøkdel av det Casement hadde håpet på.

Selv om han var klar over at et opprør ble planlagt, visste ikke Casement om de konkrete planene for påskeopprøret før de var ferdig lagt. IRB holdt ham bevisst utenfor, og det ble også gjort et forsøk på å erstatte ham med Joseph Mary Plunkett som utsending til Tyskland. Det er mulig at Casement aldri fikk vite at det ikke var Volunteers som planla opprøret, men at IRB trakk i trådene.

De tyske våpnene kom aldri frem til Irland. De ble sendt med et tysk skip, «Libau», som var kamuflert som et norsk skip under det falske navnet «Aud» eller «Aud Norge». Sjøfolkene var tyske, men klær, effektter og til og med sjøkart og bøker på broen var norske. Men britene hadde fanget opp tysk kommunikasjon og kjente til skipets identitet. Da det ble stoppet av Royal Navy senket kapteinen skipet.

Arrestasjon

[rediger | rediger kilde]
Banna Strand i Kerry i Irland

Casement reiste fra Tyskland i en ubåt, «U-19», kort tid etter at «Aud» hadde seilt. Han trodde at tyskerne holdt ham for narr ved å levere for lite våpen, og ønsket derfor å nå Irland før våpenlasten slik at han kunne overtale Eoin MacNeill, som han trodde kontrollerte det hele, til å stoppe opprøret.

Tidlig på morgenen 21. april 1916, to dager før opprøret skulle brutt ut etter planen, ble han satt iland ved Banna Strand i Kerry. Han var syk, og klarte derfor ikke å komme seg videre. Kort tid etter ankomsten ble han oppdaget, arrestert og tiltalt for forræderi, sabotasje og spionasje.

Etter en svært offentlig rettssak ble han fratatt sin ridderstatus. Det viste seg under prosessen at det var vanskelig for myndighetene å formulere tiltalen, fordi forbrytelsen hadde skjedd på tysk jord. Teksten i Treason Act var nemlig slik at den så ut til å bare dekke forbrytelser begått på britisk jord. Men etter nærmere lesningen av middelalderdokumentet viste det seg at det var mulig å bruke en mer fleksibel tolkning. Dette var opphavet til påstanden om at «Casement ble hengt av et komma», ettersom åpningen lå ifølge det gamle dokumentet, som var skrevet uten tegnsetting, bokstavelig fremfor å se på hva som var ment. Etter en mislykket anke mot dødsdommen, som var eneste mulige straff for forræderi, ble han hengt i Pentonville fengsel i London den 3. august 1916, 51 år gammel.

Noen minutter før han ble hengt ble han tatt opp i Den katolske kirke, uvitende om at moren hadde fått ham døpt katolsk som barn.

Blant de som bad om nåde for ham var Arthur Conan Doyle, som kjente ham gjennom Congo Reform Association, og George Bernard Shaw. Morel var under angrep for sitt pasifistiske standpunkt, og kunne derfor ikke besøke sin venn på dødscellen. En annen venn, Joseph Conrad, klarte aldri å tilgi Casement for forræderiet mot Storbritannia.

De svarte dagbøkene og Casements legning

[rediger | rediger kilde]

Før henrettelsen ble sider fra en dagbok myndighetene hevdet tilhørte Casement spredd til de som bad om nåde for ham. Sidene antydet av Casement hadde hatt homofil seksuell omgang, hvilket var en forbrytelse på den tiden. Effekten av det som ble kjent som De svarte dagbøkene var at Casement mistet mye sympati.

Dagboksidene ble deklassifisert i slutten av 1990-årene, og gransket ved British National Archives. De fleste irer mente at de var falske, og at dette var en gjentagelse av Piggottfalskneriene som førte til Charles Stewart Parnells fall. Men en sammenligning av sidene med det som kalles De hvite dagbøkene, vanlige dagbøker som definitivt var skrevet av Casement, viser gjennom en grundig håndskriftanalyse at sidene var skrevet av ham og dermed var ekte. Studiet er kontroversielt, fordi det kun ble brukt håndskriftanalyse og ikke andre rettstekniske metoder; det finnes en rekke eksempler på at falsknerier har bestått håndskrifttester.

Britene brukte ikke slike metoder mot de andre som ble dømt i forbindelse med påskeopprøret, selv om det i Pádraig Pearse' tilfelle er mistanke om at han var homofil. Det var da heller ikke det samme engasjementet for å få de andre benådet; Casement nøt på grunn av sin fortid i diplomatiet og sin riddertittel en respekt og beundring som de andre lederne ikke hadde.

Det har blitt hevdet at De svarte dagbøkene beskriver et så aktivt sexliv at det er usannsynlig at det er ekte. En mulig forklaring på dette er at det helt eller delvis dreier seg om fantasier. Det er noen uoverensstemmelser mellom dagbøkene og eksterne kilders opplysninger om Casements liv, men generelt ser de ut til å stemme med hans bevegelser. Dersom det dreide seg om fantasier har dette også lite betydning.

Begravelse

[rediger | rediger kilde]
Casements grav på Glasnevin gravlund

Slik skikken var ble liket lagt i ulesket kalk innenfor murene i Pentonville. I 1965 ble Casements jordiske rester flyttet til Irland, og gravlagt med fulle militære æresbevisninger på Glasnevin gravlund i Dublin. Tidligere president Eamon de Valera, som da var i åttiårene og siste gjenlevende leder fra opprøret, trosset legens anbefaling og var til stede. 30 000 møtte opp i begravelsen. Casement selv ønsket å bli gravlagt i Murlough Bay i Antrim, men man valgte altså Glasnevin, som fungerer som æreskirkegård.

I 1990-årene ble det kastet tvil om hvorvidt levningen som ble gravlagt på Glasnevin virkelig er Casements. Det ble hevdet at da graven i Pentonville ble åpnet, var det umulig å skille hans levninger fra andre henrettede som var lagt andre sted, og et mer eller mindre tilfeldig skjelett ble satt sammen. En del mener at det er nødvendig å bruke analyse av DNA fra skjelettet og Casements slektninger, en prosedyre som ikke fantes i 1960-årene.

Verker

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Roger Casement, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Roger-Casement, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dictionary of Irish Biography, oppført som Sir Roger David Casement, Dictionary of Irish Biography-ID 001532[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Roger David Casement, Proleksis enciklopedija-ID 14647[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 32320[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Roger David Casement, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id casement-roger-david, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Casement Report 1904 and Daniel J. Danielsen; stamps.fo
  9. ^ Johnsen, Heidi Anne (31. desember 2016). «Kjærlighetsdrama på Grand Hotel endte i galgen». Aftenposten. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Xander Clayton: Aud, Plymouth 2007.
  • Reinhard R. Doerries: Prelude to the Easter Rising: Sir Roger Casement in Imperial Germany. London & Portland. Frank Cass, 2000.
  • Jeff Dudgeon: Roger Casement: The Black Diaries with a Study of his Background, Sexuality and Irish Political Life. Belfast Press, 2002. ISBN 0-9539287-2-1. (Includes first publication of 1911 diary).
  • Cord Eberspächer, Gerhard Wiechmann: «Erfolg Revolution kann Krieg entscheiden». Der Einsatz von S.M.H. Libau im irischen Osteraufstand 1916, i: Schiff & Zeit, Nr. 67, Frühjahr 2008, s. 2-16.
  • Bjørn Godøy: Dobbeltspill. Kjærlighet og forræderi i skyggen av første verdenskrig. Oslo: Spartacus forlag, 2016. ISBN 978-82-430-1040-6.
  • Jordan Goodman: The Devil and Mr. Casement: One Man's Battle for Human Rights in South America's Heart of Darkness, 2010. Farrar, Straus & Giroux. ISBN 978-0-374-13840-0
  • Egon Günther: Bayerische Enziane. Ein Heimatbuch. Edition Nautilus, Hamburg 2005, Kapitel Ein Rebell in Riederau, ISBN 3-89401-469-5, s. 196ff.
  • Adam Hochschild: King Leopold's Ghost.
  • Hyde, H. Montgomery Hyde: Trial of Roger Casement. London: William Hodge, 1960. Penguin edition 1964.
  • Hyde, H. Montgomery Hyde: The Love That Dared not Speak its Name. Boston: Little, Brown, 1970 (in UK The Other Love).
  • Brian Inglis: Roger Casement, London: Hodder and Stoughton, 1973. Republished 1993 by Blackstaff Belfast and by Penguin 2002. ISBN 0-14-139127-8.
  • Michael Keogh: With Casement's Irish Brigade. Dublin: Choice Publishing, 2010. ISBN 978-1-907107-41-2
  • Brian Lacey: Terrible Queer Creatures: Homosexuality in Irish History. Dublin: Wordwell Books, 2008.
  • W.J. Mc Cormack: Roger Casement in Death or Haunting the Free State. Dublin: UCD Press, 2002.
  • Stephen Minta: Aguirre: The Re-creation of a Sixteenth-Century Journey Across South America. Henry Holt & Co., 1993. ISBN 0-8050-3103-0.
  • Angus Mitchell: Casement (Life & Times). Haus Publishing Limited, 2003, ISBN 1-904341-41-1.
  • Séamas Ó Síocháin and Michael O’Sullivan, red.): The Eyes of Another Race: Roger Casement's Congo Report and 1903 Diary. University College Dublin Press, 2003. ISBN 1-900621-99-1.
  • Séamas Ó Síocháin: Roger Casement: Imperialist, Rebel, Revolutionary. Dublin: Lilliput Press, 2008.
  • Wilfried Pott: Auf der Suche nach Unterstützung für Irland: Roger Casements Wirken in Deutschland und die deutsche Unterstützung des Osteraufstandes. AVM - Akademische Verlagsgemeinschaft München, München 2011, ISBN 978-3-86924-127-2.
  • B.L. Reid: The Lives of Roger Casement. London: The Yale Press, 1987. ISBN 0-300-01801-0.
  • Roger Sawyer: Casement: The Flawed Hero. London: Routledge & Kegan Paul, 1984.
  • W. G. Sebald: Die Ringe des Saturn. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt 1997, ISBN 978-3-596-13655-1, Kapitel V.
  • Peter Singleton-Gates & Maurice Girodias: The Black Diaries. An account of Roger Casement's life and times with a collection of his diaries and public writings. Paris: The Olympia Press, 1959. First edition of the Black Diaries.
  • Karl Spindler: Das geheimnisvolle Schiff. Blockadebrecher S.M. Hilfskreuzer „Libau“ zur irischen Revolution. Berlin 1920.
  • Karl Spindler: The Mystery of the Casement Ship. With authentic documents by the commander of the „Aud“. Berlin 1931.
  • Francis Stuart: Der Fall Casement. Das Leben Sir Roger Casements und der Verleumdungsfeldzug des Secret Service. Hamburg 1940.
  • Basil Thomson: Queer People (chapters 7 & 8) An account of the Easter Uprising and Casement's involvement from the head of Scotland yard at the time. London: Hodder and Stoughton, 1922.
  • Mario Vargas Llosa: Der Traum des Kelten. (El sueño del celta. 2010, übersetzt von Angelica Ammar). Suhrkamp, Frankfurt am Main 2011, ISBN 978-3-518-42270-0
  • Karin Wolf: Sir Roger Casement und die deutsch-irischen Beziehungen. Duncker u. H., Berlin 1972, ISBN 3-428-02709-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roger_Casement&oldid=23865541»